Sykehuset

Som jeg fortalte i forrige bloggpost så skulle jeg på sykehuset for å ta en del prøver ettersom jeg ikke fikk i meg noe særlig mat eller drikke. Så jeg dro på sykehuset og tenkte at jeg kom til å dra hjem etter noen timer. Så feil kunne jeg ta, for jeg ble innlagt på sykehuset for å behandles for hyperemesis gravidarum, dehydrering og høye verdier i urinprøver og blodprøver. Så jeg endte opp med å måtte være fire dager på sykehuset. Heldigvis fikk de ned verdiene mine, og jeg fikk 8 liter intravenøs væske iløpet av de fire dagene. I tillegg er jeg under oppfølging når jeg kjenner behovet for det. Den gode nyheten ved at jeg ble innlagt var at legen ønsket å ta en ultralyd for å se etter om alt sto bra til med babyen, så da fikk jeg jo se det lille mirakelet i magen min igjen! Alt sto bra til, og babyen hadde vokst 11mm siden forrige ultralyd to uker tidligere. Og jeg elsker det faktum at jeg har et lite bilde som bevis på at jeg har en sprell levende baby i magen!

Sliten

Å bli gravid har definitivt vært mer slitsomt enn jeg kunne se for meg. Det å få diagnosen hyperemesis i seg selv hadde jeg aldri sett for meg, men nå som den er et faktum føler jeg liksom har jeg har litt ekstra «lov» til å være sliten. Problemet er jo bare at jeg har en ektemann som kun har vært hjemme 4 dager iløpet av de siste 3 ukene, så jeg har ikke mulighet til å være sliten. Hverdagen og gjøremålene her hjemme avhenger jo av meg, klær må vaskes, gulv må støvsuges daglig, kjøkken ryddes og hund luftes. I tillegg må jeg huske å spare energi så jeg faktisk klarer å lage meg måltider flere ganger daglig. Så har jeg familie og venner som ønsker å møtes, jeg har legetimer som må følges opp, mat må handles, og blogg må skrives. Jeg aner rett og slett ikke hvor jeg skal finne energi til alt, for midt oppi alt dette må jeg også prøve å jobbe for å tjene penger. Jeg føler at jeg har en utrolig stor byrde som hviler på mine skuldre, og jeg vil aller helst bare hyle og reise min veg. Bare være meg og baby i magen, ikke ta hensyn til mann, bonusbarn, hund, katt, hus, jobb, familie og venner. Presset om å prestere er så utrolig stort, og midt oppi det hele må jeg huske å produsere blogginnlegg. Og jeg ønsker jo ikke å bare skrive et innlegg fullt av tomme ord og null mening. Samtidig er det dette presset som får meg til å bare ønske at jeg kan  bli liggende i senga frem til termindatoen i august.

Hvor går veien videre?

Så hvor går egentlig veien videre for meg? For jeg elsker jo egentlig å skrive, få ned tankene og lufte alt som foregår i livet mitt på en eller måte, men slik ting er nå med alt stresset jeg føler rundt meg og graviditeten så føler jeg at jeg må ta noen grep for å gjøre hverdagen enklere for meg selv. Jeg bare vet ikke hvilke grep jeg skal ta for å få en bedre hverdag. Noe av presset rundt meg må bort, men hvordan skal man klare å  ta det valget uten å føle at man ofrer sine egne behov i samme slengen?