En påminnelse

Vi har nå visst i et halvt år at for å bli gravide så må vi igjennom prøverørsprosessen. Iløpet av de 2 årene vi har prøvd å få barn sammen, så har jeg valgt å skrive. Tanker og følelser som jeg har ønsket å få ned svart på hvitt. Hvorfor? Jo, for å minne meg selv på å beholde styrken hele vegen, men også fordi at vi en dag skal klare dette! Og på tunge dager med en gravidmage som er i vegen, svangerskapskvalme og hovne ledd, eller i tilværelsen som ny mamma kan det være fint å lese tilbake på hvor mye vi har vært i gjennom for å komme til denne tilværelsen. Teksten som følger skrev jeg for et halvt år siden, etter å ha våknet opp etter en drøm jeg skulle ønske var virkelighet.

En drøm jeg hadde for et halvt år siden

Idag våknet jeg nok en gang til den vonde, tomme følelsen jeg har våknet så utrolig mange ganger til før. Følelsen av at den babymagen, fødselen, ammingen, babykosen og navngivingen jeg lengter etter, kun var en drøm.
Kanskje enda vondere er det å våkne til at den lykken både min mann og meg følte i drømmen min, er lengre unna nå enn noensinne før. Men samtidig, kanskje den ikke er så langt unna likevel?

Jeg drømte nemlig at vi hadde fått et barn, en liten datter som oppfylte alle våre drømmer og ønsker. Vi ga henne navnet vi bestemte oss for når vi begynte å prøve. Jeg fikk iløpet av drømmen se meg selv som gravid, se meg selv i fødsel, se at jeg fikk til å amme min datter, kose med henne og overøse henne med kjærlighet. Alt dette ønsker jeg å oppleve av hele mitt hjerte, men jeg ønsker at det skal skje i virkeligheten, ikke bare mens jeg sover og drømmer om det.

Hvorfor denne drømmen plutselig kom
Vi fikk nemlig beskjed i går, om at vår beste mulighet til å bli gravide er med hjelp. En hjelp som kommer til å koste oss mye. Ikke bare fordi det er dyrt, men fordi en unnfangelse ikke kommer til å skje i hjemmet vårt, men på en privat klinikk eller i beste fall på sykehuset. Tiden vil vise hvor vi havner for å lage det etterlengtede ønskebarnet vårt. For akkurat nå har vi det vondt, og det er vanskelig å vite hva vi skal tenke, tro og føle rundt alt dette. Annet enn at å gi opp, det skjer ikke!
Jeg skal bli mamma for første gang, og min mann skal bli pappa for andre gang. Og forhåpentligvis er det ikke så fjernt og langt unna som det føles ut som akkurat nå.